Høst i Finnemarka

Høsten i Finnemarka har noe eget over seg.

Lufta er klar og skarp, lydene dempet, og stiene ligger nesten tomme. Kaffen smaker bedre når fingrene er litt kalde, og for Lothar finnes det ingen tvil: dette er den beste tiden.

Jeg ser det i måten han løper på. Gleden i kroppen når han får slippe løs – jage fugl som alltid er akkurat utenfor rekkevidde, slurpe i seg iskaldt bekkevann, kaste seg ned i lyngen og gni ryggen mot jorda, som om han vil bli ett med landskapet. Jeg spør ham ofte, når jeg ser denne lykken utfolde seg:

«Kan du ha det bedre?»

Han løfter blikket, med et glimt av noe ertende i øynene. Svaret er ordløst, men tydelig: For et spørsmål. Så er han borte igjen, dundrende videre inn i småskogen.

Finnemarka åpner seg villig for den som vil lytte. Skimtheia, Måniskinsheia, Eggekollene og Gjevlekollen – navn som smaker av lyng, stein og utsyn. Lenger nord ligger stillheten tyngre, i verneområdene ved Lårvika, Storebomla og Breiliflaka. Også Heståsfjellet og Hovlandsfjellet i Modum løfter blikket og gir belønning i form av vid utsikt – mot Nordmarka, Asker, Kongsberg, Drammensfjorden, Kjekstamarka og helt opp mot Nordfjell.

Finnemarka er også et landskap for hjul. Skogsbilveiene slynger seg lett og tilgjengelig, inn fra alle kanter. På sykkel kommer man langt, glir stille gjennom skogen og lar avstandene forsvinne. Men de aller fineste stedene krever fortsatt fottrinn og pust. Likevel – en sykkeltur her er alltid verdt det: Spiraltoppen i Drammen, rundt Glitrevann, til Fallet, eller fra Kanada via Sneisene, Saga, Eiksetera og helt ned mot Egge og Lierbyen. Uansett vei er det noe man tar med seg hjem. En ro i kroppen. Et smil i munnviken. 🍂