Jeg har startet med en ny rutine. Jeg koker kaffe smører et par skiver, heller opp i termosen pakker inn skivene, tar med meg bikkja og tar alt med i bilen opp til et sted i Finnemarka, lett tilgjengelig og alltid uten andre folk, ruslet litt oppover mens Treff sjekker ut om fuglene har våkna, finner en fin stein og begynner å filosofere over livet. Det siste har jeg drevet med i 53år, med det nye er at her ute i skogen finner jeg roen til og ta opp mobilen, starte «Notater» appen og skriver. Bare avbrutt av Treff som loser litt på en fugl i ny og ned, eller sjekker inn for å se om jeg er på plass.
Dette – naturen, stille og rolig, tankene om hvor bra jeg har det, unga, bikkja, ja alt som betyr noe er med meg på en god måte! En kilometer eller to opp i skauen finner vi alltid en ny stein og nye jaktmarker, ikke lengre en at vi fortsatt har mobildekning. Jeg liker teknologien og mulighetene den gir oss! Jeg har vært med på å lage noe av den selv, likte det også, men ikke nødvendigvis omgivelsene jeg var i da jeg gjorde det…… Jeg har gått mine runder med flere arbeidsgivere om det…. ikke så ofte med sjefene i MultiPlus Solutions, der hadde vi egne cellekontorer, et bra alternativ for folk med behov for ro for å jobbe! Og de var en fin gjeng der, om jeg får lov til å si det!
Nå i hjemmekontorets tid, gjemmekontoret som ble det kalt før, vil det kanskje bli mer legitimt, også etter at vi har fått kontroll på viruset. Da vil kanskje de av oss som jobber best alene få fortsette med det?! Nei det er ikke for alle , men tenk så deilig for de som MÅ dra på kontoret for å få gjort noe – bedre plass, færre som drikker opp kaffen, mindre stressa folk med rekkeviddeangst eller forbannelser over toget som var forsinket i dag også. Bra for deg, bra for miljøet! Miljøspørsmålet skal jeg la ligge i denne omgang, men her, i skauen, kommer tankene om det tett på!
«Jeg liker folk men ikke å være sammen med dem, spesielt ikke når de er mange!» Harry Hole, Panserhjertet av Jo Nesbø, 2009.
Uten sammenligning forøvrig, gud forby. Les gjerne hva Jo Nesbø skriver om det at være alene: https://tara.no/livsstil/kultur/bade-jeg-og-harry-hole-er-litt-lonere-vi-liker-godt-a-vare-alene
Til alle navnløse steder.
NAVNLØST
Slike bortgjømte steder i skogen
som ingen har satt navn på –
skurveåser, baklier, skrøv-lende
alltid bare svevende nevnt som
“smådøssa nordafor Svarttjennsberget . ..
drågene vestafor Tiurpynten . . .
du veit der den store tørrgrana har
blesi ned
tvertover stigen te’ Nysetra . . .”
Navnløs jord. Ingenmannsland.
Men dagen gryr over slike steder også
og røsslyngen skjelver i vinden
og villfuglen gjerder inn sitt revir
med strofer av sang om våren
uten å bry seg med
gardsnummer eller bruksnummer.
I slike avhøl uten navn kan jeg stå
og kjenne meg underlig heime.
Jeg har mitt fedreland hos alt
som ikke har navn.
Hans Børli, 1981